Alt er i oppløsning

Forfatter: Amalie Smith

Tittel: I SIVIL

Sider: 94

Forlag: Samlaget, 2017

Samlaget har den siste tiden lansert en ny serie med oversettelser av danske samtidspoeter. En av disse er Amalie Smith. Hun er forfatter og billedkunstner og begge disse kunstneriske virksomhetene går sammen i denne samlingen.

Omslagdesign: Malte Roed

«sjukdommen sette spor i oss. Vår felles kropp gjekk i stykke. Eg gjekk i stykke med den» skriver Amalie Smith i begynnelsen av boka, og har dermed oppsummert hele handlingsforløpet. Utover i samlingen utdyper hun hva dette skal bety, samtidig som hun presenterer oss for kunnskaper om entropi, mineraler og menneskets biologi, på tidvis essayistisk og tidvis svært poetisk språk.

«Vår felles kropp» blir fordypet allerede i andre diktet «ein felles kropp i senga. Ein utvida kropp, som inkluderer senga». I «VI» får vi vite at livet til de to personene sammenfaller, og i «BYTE KROPP» sier jeg-et at de like gjerne kunne byttet kropp, og det «du» samlingen henvender seg til sier seg enig. Men etter hvert som «du» blir rammet av kreft skjer det en endring «cellene begynner å fordoble seg [...] i kroppen din, utan at det av den grunn blir færre i min». Den felleskroppen blir spaltet til to subjekter.

Dette kulminerer i titteldiktet «NEI» når jeg-et sier «Vi er ein og same person [...] vi ler begge, men du veit godt at eg meiner det, og så seier du: Nei». Skillet mellom «eg» og «du» er blitt fullendt.

Noe av det sterkeste i samlingen er når Smith bruker mineraler for å forklare sammenhengen mellom mennesker og de døde krystallene. «MINERALSAMLING», «FRÅ MINERALRIKET» og i «WALKING TALKING» der teksten siterer Jane Bennett «We are walking talking minerals».

Andre steder brukes entropi til å forklare både den fysiske energispredningen som nøytraliserer varme, men og en psykologisk entropi der jeg-ets følelser for «du» ikke er like varme hos «du». Det fører til varmedød også i forholdet.

Fotografiet brukes også som et virkemiddel, kanskje sterkest i «ABJEKTA» der en fotoserie av hennes tenner følges av et dikt om «abjekter» brukt her som alt kroppen skiller fra seg som ikke lenger forblir en del av subjektet.

            Selv om mange av bildene og fortellingen blir brukt gjentakende ganger, blir det aldri likt eller kjedsommelig. De fem delene med 5 utvidede sirkler (kreftspredning?) har alle sterk variasjon mellom korttekster og dikt med mye luft som «i senga», «i trappeoppgangen», «i parken» og lignende. Dette er en sterk diktsamling fra en dyktig poet.

Skarpe observasjoner om et vikende blikk

Forfatter: Nora Aschim

Tittel: Unngå øyekontakt

Sider: 135

Forlag: Flamme, 2017

Nora Aschim er et navn som har florert i litterære miljøer de siste månedene. Hun debuterte med en diktsamling nå i mars, bare 18 år gammel. Det er ikke alle forunt å debutere som 18 åring, mest aktuelle eksempelet som kommer til meg de siste årene er Eline Lund Fjæren og hennes romandebut.

Omslag av Aslak Gurholt

Unngå øyekontakt har ingen titler, men mange av diktene følges av blankside, som en slags inndeling. Samlingen begynner med en diktsuite av «Velkommen» dikt, som beskriver en ensom og usikker person «øynene kan i bestefall / fascinere», personen har også muligens spiseforstyrrelse «BMI på 16,4» og «legen ber meg / ta av skoene / før jeg steller meg / på vekta» kan tyde i den retning. Diktsuiten ender med «Velkommen til / de siste dagene». Her introduseres den narrative hovedproblematikken, for samlingen handler ifølge forlaget om en 24 åring som vi følger de siste dagene før hun tar selvmord.

Språket i diktene er prosaiske og enkle, det er trivielle ting som beskrives, men med en sårhet som ofte befinner seg i slutten av diktet.

Barna lekte
med hverandre
mens de voksne
stod og pratet
med meg

Diktene har også tydelige allusjoner til Tove Janssons Mummitrollet, som for eksempel «Hufsa», «Mummimamma», «Tufsla, Vifsla» og «Sniff». Utenom disse referansene er det lite allusjoner og metaforbruk, selv om inspirasjon av Tor Ulven og Wisława Szymborska kan anes. 

Referansene til Tove Janssons barnebokverden kan leses som en måte personen i diktene flykter fra en vanskelig hverdag «I bursdagsfeiringen / til Maria B (…) satte meg på / et stykke bløtkake / Sniff snakker om / en stor, åpen plass / uten mennesker»

Det er også en del objekter som følger diktene, blant annet den ødelagte brødristeren, papirhatten, vannet og leiligheten. Gjentakelsen av objektene gir en følelse av viktighet. Den følelsen får vi også når dikt-jeget har gitt plantene sine navn etter jentene på skolen. Vi merker at dette er ting som går igjen i dikt-jegets tanker og hverdag.

I følge forlaget «I (…) Unngå øyekontakt får vi ikke vite nøyaktig hvorfor den 24 år gamle jenta har bestemt seg for å avslutte livet». De har rett i at det ikke blir gitt noen tydelig utløsende årsak for selvmordet, men mange grunnleggende årsaker blir klare. «Det står en dame, ei jente / i speilet / som kanskje er meg» gir et tydelig bilde på dissosiasjon og angst blir beskrevet blant annet gjennom en handletur der hun ikke får kjøpt alt og «pusten er rolig / nesten hele tiden». I tillegg kommer alle beskrivelsene av ensomhet og utfrysning i barndommen.

Nora Aschim har skrevet en sår, alvorlig og god diktsamling. Jeg tror at vi kan vente interessante ting fra den kanten om hun skulle finne på å følge opp debuten med den «vanskelige andreboka».