Alt er i oppløsning

Forfatter: Amalie Smith

Tittel: I SIVIL

Sider: 94

Forlag: Samlaget, 2017

Samlaget har den siste tiden lansert en ny serie med oversettelser av danske samtidspoeter. En av disse er Amalie Smith. Hun er forfatter og billedkunstner og begge disse kunstneriske virksomhetene går sammen i denne samlingen.

Omslagdesign: Malte Roed

«sjukdommen sette spor i oss. Vår felles kropp gjekk i stykke. Eg gjekk i stykke med den» skriver Amalie Smith i begynnelsen av boka, og har dermed oppsummert hele handlingsforløpet. Utover i samlingen utdyper hun hva dette skal bety, samtidig som hun presenterer oss for kunnskaper om entropi, mineraler og menneskets biologi, på tidvis essayistisk og tidvis svært poetisk språk.

«Vår felles kropp» blir fordypet allerede i andre diktet «ein felles kropp i senga. Ein utvida kropp, som inkluderer senga». I «VI» får vi vite at livet til de to personene sammenfaller, og i «BYTE KROPP» sier jeg-et at de like gjerne kunne byttet kropp, og det «du» samlingen henvender seg til sier seg enig. Men etter hvert som «du» blir rammet av kreft skjer det en endring «cellene begynner å fordoble seg [...] i kroppen din, utan at det av den grunn blir færre i min». Den felleskroppen blir spaltet til to subjekter.

Dette kulminerer i titteldiktet «NEI» når jeg-et sier «Vi er ein og same person [...] vi ler begge, men du veit godt at eg meiner det, og så seier du: Nei». Skillet mellom «eg» og «du» er blitt fullendt.

Noe av det sterkeste i samlingen er når Smith bruker mineraler for å forklare sammenhengen mellom mennesker og de døde krystallene. «MINERALSAMLING», «FRÅ MINERALRIKET» og i «WALKING TALKING» der teksten siterer Jane Bennett «We are walking talking minerals».

Andre steder brukes entropi til å forklare både den fysiske energispredningen som nøytraliserer varme, men og en psykologisk entropi der jeg-ets følelser for «du» ikke er like varme hos «du». Det fører til varmedød også i forholdet.

Fotografiet brukes også som et virkemiddel, kanskje sterkest i «ABJEKTA» der en fotoserie av hennes tenner følges av et dikt om «abjekter» brukt her som alt kroppen skiller fra seg som ikke lenger forblir en del av subjektet.

            Selv om mange av bildene og fortellingen blir brukt gjentakende ganger, blir det aldri likt eller kjedsommelig. De fem delene med 5 utvidede sirkler (kreftspredning?) har alle sterk variasjon mellom korttekster og dikt med mye luft som «i senga», «i trappeoppgangen», «i parken» og lignende. Dette er en sterk diktsamling fra en dyktig poet.