En utfordrende tilværelse - mellom livet og kunsten

Forfatter: Anne Helene Guddal

Tittel: Også det uforsonlige finnes

Forlag: Kolon, 2014

Sider: 78

Anne Helene Guddals debutbok Også det uforsonlige finnes kom ut i 2014 og ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris i 2015. Anne Helene Guddal har her skrevet en flersidig institusjonssamling , med et godt poetisk språk.

Omslagdesign: EXIL DESIGN

Diktsamlingen er ikke delt opp, og ingen av diktene har titler, men det typografiske oppsettet av diktene viser tydelig hvilke dikt som henger sammen og hvilke dikt som står alene.

Det som kunne kalles en form for inndeling er det at noen av diktene som er spredd utover er skrevet på dialekt som «Du hævde at vi alltid e i bevægelse / men ka om vi e et ekko / slængt viljelaust mellom fjellvæggan», mens resten er skrevet på gjennomført bokmål.

Samlingen fører en veksling mellom dikt, aforismer og prosastykker. Kortprosastykkene kan være alt fra et avsnitt til to sider, og diktene er skrevet i ulikeformer; fra frie vers til mer strukturerte dikt. På side 49 får man også et ruba’i dikt «Så lenge hjertet kan slå / så lenge puta er blå / kan jeg få kraft / til å slutte å gå».

Tematikken i samlingen er psykisk sykdom, og dette kommer frem allerede i første diktet «Og mørket spiser seg inn mot huset / gjennom hekken (…) Lysene når ikke ut / der mørket står i fullt flor». Videre følger vi dikter jegets tanker om selvmord, angst og institusjonsopphold. Det siste beskrives best i prosastykket på side 46 «Nullstill meg. / Gi meg elektrosjokk til jeg sluker alle drømmer, til jeg sjager profetisk fra rom til rom og leter etter hendene mine». Etter dette følger en del prosastykker der et blir fremlagt som en epikrise, og det fortelles om sykepleiere og røyk og pasienter.

Når Guddal skriver om diktet og kunsten, eller referer til Nietzsche og Oidipus, blir det en fin veksling mellom de mørke diktene om opplevelsen av å være psyk og institusjonsoppholdet, men det er visse temaer som hun ikke behersker i samlingen.

Dikt som «Skulle vi ikke gå / en annen retning / for at en ny levemåte / kan bryte ut / av en politisk tvang?» og «Det var et ord: perlemor / for alt det rosa og hvite» blir lett intetsigende.

Titteldiktet på side 29 er også et av de svakere diktene i samlingen (men det gjør ikke tittelen svakere) og forsøk på å få frem det politiske i diktene mot slutten er også med på å ødelegge for ellers gode dikt. Guddal klarer å få frem en politisk samling i 2016 med Døden og andre tiggere, men forsøkene i denne debuten vitner om en umoden poet som vil for mye. 

Det er ikke dermed sagt at det er noe umodent over samlingen som helhet, for Guddal er absolutt en lyriker som man bør følge i årene fremover.