Forhåndsnostalgi og ettertid

Forfatter: Eivind Sudmann Larssen

Tittel: Endehjem

Sider: 68

Forlag: Cappelen Damm, 2017

Se for deg at du har alt: et hjem, en samboer, en liten datter, så mister du alt på en dag, hvordan blir det da med han som står igjen?

Dette er utgangspunktet for forfatter Eivind Sudmann Larssens diktdebut Endehjem.

Larssen har tidligere debutert med romanen Ingen savner Edward Niema og ordet roman kan også brukes for å beskrive denne samlingen, da den følger en tydelig narrativ og for det meste består av korte prosastykker. 

Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone

Samlingen er delt opp i 11 deler, den begynner med diktet «a» og videre utover har vi «b», «c» og hele veien opp til «k». I de første delene får vi høre hvordan hovedpersonen «han» finner en kvinne, bygger seg et hjem og får en datter. Gjennom dikt som «konsentrasjon», «forhåndnostalgi», «hjem», «framtidsmuseum» og «alt er ettertid» forstår vi raskt at familieidyllen er forgjengelig. 

Larssen bygger opp en forventning om at dette vil ende, men ikke når eller hvordan, før vi i «e» får vite at det er skjedd en bilulykke. «e» fremtoner seg som den sterkeste delen, spesielt med diktet «in suspenso» som på side 32 fremstiller løse, flyvende setninger og enkelt ord i et språk som ligger nærmere politi- eller legerapporten, enn poesien. Dette diktet gir følelsen av å ligge på en sykeseng, kanskje med en enkel hjernerystelse, mens noen leser opp en epikrise. Man føler sterkt på det kaoset som kommer frem i situasjonen, og det vonde kommer frem i det kliniske språket. Dette er samlingens høydepunkt.

Etter «e» flater boken ut. Sterke sansninger om triviale relikvier etterlatt av familien som «gjenstander de ville kalt deres egne […] bøkene deres, klærne deres, en og annen leke» og aforismer som «omgitt av livløse museumsgjenstander mister han gradvis troverdighet som vitne fra sin egen tid» er i seg selv interessante, men etter hvert blir tekstene for like og variasjoner som «overblikk» og «notat» er ikke nok for å skape dynamikk i tekstene. Når han i «Oppløsning II» kommer med en metakommentar til «c» blir spennet litt større, og tekstene om å skrive, som dominerer de siste delene, gir et visst løft i temaveksling, men er ikke nok til å bære slutten. Om han hadde sluttet med «klaustrofobisk» ville nok dette vært en sterkere samling.

Eivind Larssen er lovende som poet. Hadde han strammet inn tekstene hadde nok samlingen blitt sterkere.